Tips meg
@E_Sande
Publisert 25.10.13 10:47
Nettgigantene tømmer hyllene
Sandnes Ulf-trener Asle Andersen om bussturen som forandret alt.
SANDNES (Nettavisen): Du leser nå den syvende utgaven av
Nettavisen-serien «Taktikkpraten». Vi har reist til Rogaland for å snakke
fotball med Sandnes Ulf-trener Asle Andersen (41).
Vårt mål og ønske med denne artikkelserien er å komme skikkelig inn under
huden på hovedtrenerne i Tippeligaen. Hva ligger bak de valgene som blir
gjort?
Vi fikk snakke fotballstrategi i over en time med mannen som har en av norsk
fotballs tøffeste jobber – nemlig å sikre fornyet tippeligakontrakt med
Sandnes Ulf.
Du får nå bli med på samtalen, ord for ord.
Med Asle Andersen.
– Jeg begynner med å stille deg det samme spørsmålet jeg har innledet
samtlige «taktikkprater» med. Hvordan vil du selv beskrive egen
fotballfilosofi?
– Vi har hatt en reise fra 2. divisjon til Tippeligaen med Sandnes, og
filosofien har endret seg underveis. Fra å handle om veldig stram defensiv
struktur, har vi utviklet oss og spilt mer kontringsrettet fotball. Vi har
også utviklet spillestilen til å bli mer kreativ og ballbesittende, spesielt
i de periodene vi har hatt mannskap til å kjempe i toppen. Nå har jeg landet
på en mer gjennombruddsorientert stil. Vi ønsker å gå hurtig i angrep når
muligheten er der, men samtidig ønsker vi å ha et spill mot etablert forsvar
med masse samordnede bevegelser, slik at vi også kan trenge gjennom et
etablert forsvar.
– Som en liten klubb i tippeligastandard, har du vært fristet til å be
laget ditt parkere bussen foran mål og satse på det trygge for å overleve i
Tippeligaen?
– Det er en strategi vi ikke har brukt mye, men det har hendt i kamper der vi
har blitt trykket bakover. Det er et kampbilde jeg ikke liker, og et
kampbilde jeg føler guttene ikke håndterer like bra. Noe av grunnen til at
vi rykket opp fra Adeccoligaen, er at vi var ganske vågale. Vi våget å stå
høyt i banen og frustrere motstanderen. Det var et overraskelsesmoment i
fjor, mer enn det har vært i år. Vi liker å gå ut på banen og ta kommando på
vår egen måte.
– Det er tre kamper igjen av Tippeligaen, og Sandnes Ulf ligger to poeng
over kvalikplass. Påvirker tabellsituasjonen deg til å endre kampinngang,
eller kommer du til å stole helt og holdent på at egen filosofi og stil vil
berge plassen?
– Jeg har vært veldig sta på akkurat det å stole på eget spill. Det kommer jeg
nok også til å være i fortsettelsen. Men det er klart at man kan ta
forholdsregler, man kan prate om motstanderlaget. Men jeg tror sjelden vi
har vært så forberedt på motstanderens styrker som da vi møtte Odd og Frode
Johnsen sist, men likevel scoret han to mål. Det er det jeg mener. Man kan
flytte på brikker og prate om taktikk, men alt handler om hvordan man
håndterer det i kampsituasjon.
KJEMPER FOR PLASSEN: – Vi må ha en stram struktur for å greie oss, mener Andersen.
Foto: Egil Sande (Nettavisen)
– På «budsjettabellen» ligger Sandnes Ulf på kvalikplass, med 37 millioner
kroner i budsjettert omsetning. På toppen ligger Rosenborg med 195 millioner
i budsjett. Hvor mye har penger å si i fotball?
– Det kom meg for øret at det er laget statistikk på akkurat det der, og den
stemmer ganske overens med tabellen. Tabellposisjon og budsjett samsvarer
ganske godt, når du ser på klubbene i Premier League, Italia og så videre.
Men jeg digger å utrette noe til tross for at man har lite. Man må være litt
annerledes, og det er inngangen min. På tross av at vi er en liten klubb,
har vi noen satsningsområder der jeg mener vi kan være best i Tippeligaen.
Jeg så en annen tabell i Finansavisen, og der kom det frem at Godset og
Sandnes Ulf tok flest poeng sammenlignet med pengebruk. Vi vet vi har lite,
men skal vi legge oss ned og gi opp? På tross av dette, vet jeg at vi kan få
til ting.
– Hvor involvert er du i spillerkjøp og salg, lønn og kontrakter og slike
ting?
– Jeg og Tom Rune (Espedal, daglig leder, red.anm.) er veldig enige når det
kommer til sånne ting, både lønnstak og overganger. Jeg ser skaden jeg kan
gjøre ved å gå utover de rammene vi faktisk har til rådighet. Vi har knapt
betalt overgangssummer for spillere, det er bare Marius (Helle) og (Steven)
Lennon vi har betalt for, og der er det snakk om 150.000 per spiller. To
spillere på til sammen 300.000. Vi bruker ikke penger på overganger.
– Blir man sjalu når for eksempel Rosenborg bruker millioner av kroner på
en spiller som Alexander Søderlund?
– Nei, jeg gjør ikke det. Jeg synes det er utrolig motiverende å klare å
utrette ting med de ressursene vi har. Men jeg vil at klubben skal komme
videre, det er drivkraften. Skal vi videre nå, er vi inne i en fase hvor det
må legges på en ny blokk, det nytter ikke med småstein. Utfordringen vår er
at vi enten har ligget i toppen av Adeccoligaen eller bunnen av Tippeligaen,
forutsigbarheten mangler. Jeg er mer misunnelig på de lagene som akkurat nå
ligger på 36 poeng og kan begynne å tenke neste år.
– Hvis du fritt kunne velge en person å diskutere fotball med i en time,
hvem hadde du valgt?
– Det er et interessant spørsmål. Jeg synes det faktisk hadde vært spennende å
ha en samtale med Ronny Deila, på grunn av det han har fått til i
Strømsgodset og måten de spiller på. Det er imponerende, det de får til år
etter år, med de ressursene de har. Jeg tror kanskje det er der det ligger
mest læring for oss i Sandnes Ulf. Jeg kunne sagt Mourinho eller
Bayern-treneren, men jeg tror det er mer lærerikt for meg og oss i Sandnes å
lære av Ronny Deila og Strømsgodset.
VIL LÆRE AV GODSET: Andersen roser Ronny Deila for jobben han har gjort med Strømsgodset.
Foto: Egil Sande (Nettavisen)
– Hvis du skulle tatt med deg Sandnes-laget ditt og reist til Tyskland for
å spille obligatorisk kamp mot Bayern Munchen, hva hadde taktikken din
blitt?
– [Latter]. Da skal jeg ærlig innrømme at vi hadde parkert bussen foran
sekstenmeteren. Da måtte vi ha prøvd å stenge igjen, jeg tror ikke vi hadde
hatt så mange andre utveier. Vi måtte ha reist dit og begrenset et tap.
– Et lag som Bayern, er de så gode at en mann på gata kunne ledet dem til
en topp to-plassering i Bundesligaen?
– Kanskje, hvis du tenker én sesong. Men det har vært interessant å se hvordan
Guardiola har gått inn og satt sitt preg på Bayern. Det viser hva en sterk
og målbevisst trener kan gjøre. Jeg skal ærlig innrømme at jeg ikke er den
treneren som følger mest med på internasjonal fotball, men jeg ser jo
kamper, og Guardiola har virkelig satt sitt preg. Du ser et annet Bayern-lag
nå. I kampen borte mot City, kunne man kjenne igjen Guardiolas Barcelona,
bare i en bedre utgave.
– Og Manchester City er ikke akkurat et småguttelag.
– Nei, det er akkurat det de ikke er. Normalt fører de kampene, og hadde
vunnet 4-1 mot United kampen i forveien. Det var tre i odds for City-seier,
og jeg husker jeg tenkte at «faen, det er godt betalt». Men Bayern var
enorme. Og derfor skal man ikke undervurdere trenerens rolle. Hvis mannen på
gata skulle komme inn og trene Bayern, tror jeg spillerne hadde levert på
kort sikt. Men jeg tror de trenger en streng, tydelig og målbevisst leder,
og det har de fått i Guardiola.
– Hvis vi hopper 100 år frem i tid, hvordan tror du fotball har forandret
seg?
– Hvis vi ser tilbake i tid på endringen som har vært, er det særlig tempo,
kapasitet og organisering som har forandret seg mest. Jeg tror også det vil
være en stor forskjell på stadioner og fasiliteter. Når det gjelder
organisering, har mange spådd at det vil skje store endringer, at man
spiller uten spisser, men jeg har ikke tenkt så mye over det.
– For å bytte tema; Kunstgressdebatten er i full gang både i Norge og
Sverige. Hvor stiller du deg i debatten?
– Jeg er blant dem som ønsker naturgress og synes det har sin sjarm å spille
på naturgress. Samtidig ser jeg at det har blitt en fordel å ha kunstgress i
Norge, siden man kan ha de samme baneforholdene på trening og i kamp. Jeg
ser en veldig fordel i å terpe detaljer og samhandling på det samme
underlaget som skal benyttes i kamp. Nå som såpass mange i Norge begynner å
spille på kunstgress, tror jeg kanskje det vil være rett for Sandnes å gå
for kunstgress. Vi har heller ikke de beste kortene på hånden, når vi i fjor
fikk se kamper som minner om vannpolo. Litt av utfordringen er at
kunstgressbanene fort kan bli en hvilepute. Når de først ligger der, blir de
ofte ikke vedlikeholdt godt nok. Det er fantastisk å spille på en god
kunstgressbane, men forferdelig å spille på en dårlig.
VIL BYGGE SAMHOLD: Her er Andersen i samtaler med Sandnes-spiller Vegard Aanestad.
Foto: Ellingsen, Tommy (NTB scanpix)
– I Norge har 17 av 32 lag i de to øverste divisjonene kunstgress. I
Sverige har debatten blusset opp igjen, etter at Helsingborgs sportssjef
Jesper Jansson gikk ut og advarte mot at svensk fotball faller tilbake
internasjonalt på grunn av kunstgressfotball, som han mener er helt
annerledes enn å spille på gress. Han påpekte også at ferdigheter som
sklitaklinger forsvinner hos spillere som er utviklet på kunstgress. Hva
tanker du om det?
– En god kunstgressbane er gjerne ikke så forskjellig fra en god gressbane.
Når du er ute i Europa og spiller, ruller ballen omtrent som den gjør på en
god kunstgressbane. Forskjellen ville vært større hvis du kom fra Sandnes
Stadion i dårlig forfatning til en god gressbane. Det har faktisk vært sånn
at vi har forberedt oss på kunstgress før vi har møtt Rosenborg på en
strøken Lerkendal-matte. Men jeg foretrekker en god gressmatte. Jeg liker å
se på engelsk fotball, og hvis Premier League skulle blitt spilt på
kunstgress, hadde det blitt helt feil.
– Når vi først er inne på europeisk fotball: Ståle Solbakken sa i et
intervju i sommer at norske lag ikke er kyniske nok, og at det er derfor det
går lenge mellom hver gang et norsk lag lykkes internasjonalt. Hva mener du?
– Jeg synes selv, gjennom ferden i Sandnes, at spillerne ofte er for lite
kyniske. Jeg tenker ikke på fair play, men heller det å være smarte nok til
å være kalde i pressede situasjoner. Man må bli flinkere til å holde hodet
kaldt i situasjoner der adrenalinet bruser. Man må være kald, ta ned tempoet
og smelle ballen over tribunen, roe ned og bruke tid. Det er en del å hente
på kynismen rundt den biten, og uten den kynismen, tror jeg det er vanskelig
å skape en skikkelig vinnerkultur. Det handler om å vinne fotballkamper, og
da må man ha med seg en god porsjon kynisme.
– Når det gjelder vinnerkultur, har norsk fotball manglet akkurat det når
vi ser tilbake på en grå landslagshøst.
– Når man ser på samfunnsutviklingen, har man blitt mer opptatt av seg selv.
Det kan være på en god måte, men også på en måte som går på bekostning av
laget. I Sandnes er vi veldig avhengig av et sterkt kollektiv, lojalitet og
disiplin. Alle må dra i samme retning. Jeg likte veldig godt det norske
landslaget da det hadde typer som Kjetil Rekdal, Erik Hoftun, Erik Mykland
og den gjengen der. Det var en gjeng som virkelig jobbet hardt sammen og
ville vinne. De trodde på det umulige. Kanskje vi nå har spillere, både på
landslaget og ellers, som utad fremstår som litt mer opptatt av seg selv.
TØFFE KAMPER: Når tre runder gjenstår av Tippeligaen, ligger Sandnes Ulf an til å beholde plassen.
Foto: Ellingsen, Tommy (NTB scanpix)
– Norge har de siste årene fått ut flere spillere til europeiske ligaer,
men et fåtall spiller fast. Hvilke tanker gjør du deg om det?
– Jeg har ikke noe bedre svar enn at de ikke er gode nok.
– Som fotballtrener, hvilke tanker gjør du deg om Rosenborgs håndtering av
den såkalte Nicki Bille-saken, der de lot han få starte en kamp noen dager
etter at han havnet i fyllearresten?
– For det første, blir det helt feil av meg å sitte og uttale meg om det. Jeg
har vært i lignende situasjoner før, og jeg er sikker på at Per Joar Hansen,
som jeg kjenner som en kjempekar og kjempetrener, har tatt tak i den saken.
Kanskje han har bygget en tettere relasjon til Nicki Bille. Kanskje
spilleren kjenner litt på det, at «her får jeg en ny sjanse, til tross for
at omgivelsene og alle andre mener noe annet». Det kan faktisk være med på å
gi Rosenborg gullet, og jeg tror det til syvende og sist kan komme noe godt
ut av slike situasjoner. På generelt grunnlag er jeg helt imot det, og det
tror jeg dem er i Rosenborg også. Spørsmålet er hvordan man håndterer det.
– Du sier du har opplevd lignende situasjoner selv?
– Da jeg kom til Sandnes fra Bryne, og klubben lå i 2. divisjon, ble
jeg sjokkert. Jeg trodde jeg kom til en klubb som hadde lyst til å bli
historiske og rykke opp til Adeccoligaen, men da jeg kom hit og så den biten
som handler om profesjonalitet og vinnervilje … En ting er å si det, men
hva gjør du for å nå målene? Det var sjokkerende å se det nivået vi var på i
Sandnes da jeg kom.
– Hva spesifikt tenker du på?
– Jeg husker vi skulle spille bortekamp, og på veien stoppet vi på et
supermarked. Da spillerne kom ut igjen, hørte man klirrelyder fra posene. De
skulle ha drikkevarene klare til veien hjem. Da tenkte jeg for meg selv,
«hvor har jeg havnet, hva i all verden er dette»? Når vi i tillegg lå under
0-3 mot Fana til pause, tenkte jeg bare at jeg hadde havnet på feil plass.
– Hva gjorde du som leder og trener i den situasjonen?
– Jeg måtte stille noen spørsmål i garderoben. Jeg sa til dem; «Hvis vi gjør
ting skikkelig, vil mulighetene åpne seg for å lykkes. Jeg vet dere ikke
tjener godt, men hvis vi har lyst til å rykke opp til Adeccoligaen, må vi
gjøre ting skikkelig». Da la vi inn en ekstra trening, på søndager, og det
var de ikke så glade for. Men da inngikk vi en avtale. Hvis vi vant ukens
kamp, skulle vi trene klokken 12 på søndag. Hvis tapte vi, trente vi klokken
10. Det var et par stykk som ikke likte endringene, men da kunne de reise og
spille for en annen klubb. I Sandnes ønsket alle å få til noe, og da er det
helt uakseptabelt at det klirrer i flasker. Det har ikke jeg lyst til å være
med på, det vil jeg ikke bruke tiden min på. Men det endte med en andreplass
det første året, og vi rykket opp sesongen etter.
FIKK SJOKK: Andersen forteller om sjokket han fikk da han først ble en del av Sandnes Ulf og kulturen som råden i 2. divisjon den gangen.
Foto: Egil Sande (Nettavisen)
– Hvor opptatt er du av profesjonalitet?
– Jeg kan sikkert virke rolig og sindig som person, men det hender at jeg
klikker i garderoben. De gangene jeg har klikket mest, og kanskje vært på
grensen til å være usaklig, har det vært pausene guttene har respondert best
på. Det er ikke ofte det skjer, men når det gjør det, handler det om at man
skal føle seg heldig som får lov til å spille i Tippeligaen. Hvis du går
utpå med et dårlig kroppsspråk og ikke gjør ditt beste, det har jeg lite
toleranse for. Unnasluntrere. Da kjenner jeg et adrenalin som gjør at det
bare svartner litt.
– Vi må snakke litt om norsk landslagsfotball. I de to siste U21-kampene,
mot henholdsvis Israel og Aserbajdsjan, spilte de store deler av kampene med
en 4-5-1-formasjon. Begge kampene endte som kjent med tap. Hvilke tanker
gjør du deg om valget av system og formasjon?
– Det har jo vært tradisjon med 4-5-1, for Drillo har lykkes veldig med det.
Men jeg er en 4-4-2-mann, eller 4-2-3-1. Når du ser på de store lagene i
Europa, som Bayern og Manchester City, handler det ikke bare om system, men
om totalbevegelser. I Godset også, der handler det om å få til en god
samhandling, uten at det går på bekostning av defensiv struktur.
– VG hadde nylig en lang og god reportasje om belgisk fotball, der de hadde
vært i Belgia og snakket med personer ansvarlig for talentutvikling. Der
hadde de jobbet hardt for å få U-lagene til å forstå at det ikke handler om
resultater før de når seniornivå. Da de forsto det, ble det enklere å
utvikle enkeltspillere, ferdigheter, spillemønster. Hvilken vei mener du
norsk fotball bør gå for å komme tilbake til et nivå der vi stadig
kvalifiserer oss til mesterskap?
– Jeg var i Israel og så U21-mesterskapet, og det var interessant. Der spilte
Norge fotball, og det var kjekt å se på. Jeg mener det ikke trenger gå
på bekostning av stram defensiv organisering og struktur. Det jeg savner hos
norske spillere og talenter, er ikke ferdigheter. Det handler mer om
forståelse, valg og lojalitet til lag og medspillere. Basisferdighetene er
bra. Men fotball er bygget slik at det er vanskelig å kun tenke
prestasjoner, for man vil se resultatene av det man holder på med. Men det
er klart, i et utviklingsarbeid vil utvikling være ekstremt viktig.
FIKK KRITIKK: Men etter en prat med kritikeren, ga Andersen ham en klem.
Foto: Grøtt, Vegard
– Når du henter opp en juniorspiller til A-stallen, hva er det første du
lærer ham?
– Vet du hva, når vi henter opp en unggutt midt i sesongen, får jeg litt
dårlig samvittighet når det kommer til oppfølging. Jeg har så stort fokus på
de 13-14 spillerne som må prestere i kamp, men heldigvis har jeg flinke folk
med meg i teamet som kan gi dem tilbakemeldinger og oppfølging. Men jeg vet
det betyr mye for unge spillere å få tilbakemeldinger fra A-lagstreneren, og
jeg prøver å være borte hos dem og gi dem positiv feedback. Jeg skulle gjort
det oftere. Derimot, når vi henter opp unggutter fra vinteren av, er vi
veldig opptatt av å dempe forventingene. Vi forventer ikke at en unggutt
skal komme hit og dominere på hver trening. «Dette er en mulighet du har
fått, ta vare på den», pleier jeg å si. Jeg pleier også å speile rollene, og
hvis jeg har en midtbanespiller, ber jeg ham se på og lære av Anel Raskaj.
Hva gjør han i den posisjonen. Hva er bra? Jeg prøver å gjøre dem bevisste
på den biten.
– Mens vi er inne på unggutter, Zymer Bytyqi gikk nylig ut i Sandnesposten
og kritiserte deg, og hevdet at din defensive spillestil er ødeleggende
for utviklingen hans. Hvordan håndterte du den situasjonen?
– Det første jeg gjorde, var å kalle inn Zymer og faren hans. Vi hadde en god
prat, en viktig prat, for det var uklokt å komme med et slikt utspill og
sette seg foran de menneskene som bryr seg mest om han. Men samtidig synes
jeg det var enkelt å forstå at han ikke mente det skulle komme frem på den
måten, og han angret og var lei seg. Han dro også med seg den ærligheten inn
i garderoben, der han reiste seg opp og beklaget for resten av
spillergruppa. Det er vanskelig for en ung gutt, men det gjorde Zymer på en
fin måte. Da var det lett for meg å gi ham en klem, glemme det og rette
fokuset fremover. Det var uheldig for klubben, uheldig for spilleren og for
laget, men det var en god «story», og det er klart det er spennende for en
lokalavis å trykke en sak som blir referert på riksdekkende media. Jeg har
forståelse for at det kom på trykk.
– Hvis vi skal snu fokuset tilbake på deg selv igjen, hva slags ambisjoner
har du som trener?
– Ambisjonene har hele tiden vært å utvikle denne klubben og gjøre det bedre
her, og jeg har aldri tenkt at jeg må ut og trene en større tippeligaklubb
med bedre ressurser. Jeg husker da vi var i Adeccoligaen, og jeg sa til en
avis at vi kunne greie et opprykk. Da ble tittelen i avisa «Asle drømmer om
Tippeligaen». Da fikk jeg sterke reaksjoner, og folk følte det var klysete
sagt av meg. «Har det tatt helt av i Sandnes nå, hva er det som feiler dem»,
sa folk. Men vi må ha en drøm, sa jeg, en visjon. Mange stusset over det, og
vi tapte riktignok de seks første kampene i Adeccoligaen det året vi rykket
opp. Det var ganske spesielt. Det er der ambisjonene mine har vært, jeg har
alltid ønsket å ta nye steg med denne klubben. Jeg har aldri tenkt på å
trene en større klubb, som for eksempel Rosenborg. Jeg synes bare det hadde
vært veldig gøy om vi klarte å øke budsjettet og nå nye mål med Sandnes.
– Nå blir neste tittel i avisa: «Asle drømmer om Champions League»?
[Latter] – Ja, jeg har sagt at vi må drømme om Europa. Det hadde vært «jysla
kjekt».
TIDLIGERE VERSJONER AV TAKTIKKPRATEN:
‘;
}
}
}
document.write(s);
return;
}
//–