ONSDAG KVELD var stemningen arrogant avslappet i sentrum av München. Folk satt på utekafeene langs Kaufingerstrasse og fulgte med stille overbærenhet Bayern Münchens totale ydmykelse av Barcelona. Jeg ruslet mot hotellet og forsøkte å drive bort de banale assosiasjonene til Tyskland og Spanias økonomi. 7-0 der også.

Det var her, i Bayerns hovedstad, det tyske spøkelset sist reiste hodet. Bürgerbräukeller, ølhallen hvor Adolf Hitler i 1923 innledet et mislykket kupp, er for lengst jevnet med jorden. Men andre bygg minner om de 12 svarte årene da Tyskland forsøkte å legge under seg kontinentet og skape et tusenårsrike.

DET ER MED ET VISST UBEHAG jeg bruker historiske gjenferd som innledning til en artikkel om dagens anstendige Tyskland, som bare forsøker å lære mindre disiplinerte nasjoner at de må sette tæring etter næring, selv når tæringen blir livstruende.

London, svarte noen. Paris, sa andre. Ingen ville ringe til Berlin.

Men metaforen er jevnlig i bruk. Tysklands fremste nålevende filosof, Jürgen Habermas, brukte den da han for en drøy uke siden snakket til studenter i Leuven. «Lederrollen som Tyskland i dag må innta, vekker ikke bare historiske spøkelser overalt rundt oss, den frister oss også til å velge en rent nasjonal kurs, eller til og med gi etter for maktfantasier om et ‘tysk Europa’», sa Habermas.

JEG ER I MÜNCHEN for å intervjue en annen tysk tenker, sosiologen Ulrich Beck, som nylig har gitt ut en bok som heter nettopp det: «Das Deutsche Europa». Tyskerne har ennå ikke bearbeidet gammel skyld tilstrekkelig til at de kan snakke om «führung», skriver Beck. De kaller det helst «ansvar». De tar ansvar for at ikke grekerne, italienerne, portugiserne og spanjolene setter hele det europeiske prosjektet over styr. De ville egentlig ikke bli Europas herskere, det ble bare slik.

Kanskje er det ikke viljens triumf at Berlin igjen kommanderer kontinentet, men det er heller ikke et utslag av kosmiske tilfeldigheter. Mens Bastian Schweinsteiger og Thomas Müller lekte ball i hatt med de stakkars spanjolene, leste jeg den britiske historikeren Brendan Simms ferske bok, «Europe: The Struggle for Supremacy», hvor han viser hvordan Europas historie fra 1453 til i dag nettopp handler om Tysklands forsøk på å styre sine naboer.

SIMMS STARTER MED det tysk-romerske rikets kamp mot muslimene og ender med EU. I et halvt årtusen har freden i Europa vært avhengig av den indre orden i Tyskland. «Folkeforbundet, FN, prosjektet for europeisk integrasjon, ikke-spredningsavtalene og (delvis) Nato – ble opprinnelig konstruert for å holde Tyskland i sjakk, eller for å mobilisere landets energi til fellesskapets beste», skriver Simms. Han minner om at begge det 20. århundrets voldsomme ideologier, marxismen og nazismen, oppsto i Tyskland, og konkluderer med at det også er Tyskland som vil avgjøre om Europa vil utvikle seg til en stadig tettere union.

Simms, Beck og Habermas er alle opptatt av at Tyskland denne gang har kommet til makten uten våpen. For Simms er det en svakhet.

I et intervju med Der Spiegel utvikler han resonnementet: For første gang i landets historie er Tyskland omgitt utelukkende av allierte, demokratiske nasjoner. Freden med naboene har svekket landets evne til å vurdere risiko. Derfor motsatte Tyskland seg Natos ekspansjon østover, derfor sa de nei til å delta i aksjonen mot Gaddafis Libya, derfor nekter de å erkjenne trusselen fra Russland.

SIMMS FORTELLER at han på et møte i Norge moret seg med å spørre de tyskvennlige nordmennene hvem de ville ringe til hvis landet var truet og Washington ikke ville hjelpe. London, svarte noen. Paris, sa andre. Ingen ville ringe til Berlin.

Den tyske framgangen har også skjedd på ryggen av millioner av tyske arbeidere som har fått lavere lønn og dårligere arbeidsvilkår.

Det er ikke Tysklands militære svakhet, men landets økonomiske og politiske styrke som bekymrer Habermas. Tyskerne bør lære av katastrofene i første halvdel av det 20. århundre og bygge varige institusjoner som hindrer landet i å bli hegemonisk. Habermas vil gjeninnføre solidariteten i tysk politikk, denne gang på europeisk nivå.

Da landet ble gjenforent og øst skulle løftes til vestlig standard, ble det innført en egen skatt, «Solidaritätszuschlag», som alle måtte betale. Ulrich Beck mener at Berlin nå fører samme politikk overfor Sør-Europa som under gjenoppbyggingen av Øst-Tyskland, bare med solidariteten tatt ut.

I SENTRUM AV MÜNCHEN så jeg onsdag kveld to gatemusikanter som, uavhengig av hverandre, spilte på hvert sitt flygel (jeg har bilder, i tilfelle noen mener opplevelsen var et utslag av for mye weissbier). Det var et morsomt, men grunnleggende falskt syn. Riktignok har Tyskland tjent stort på euroen, og vil fortsette å tjene hvis den blir reddet (i en fersk rapport fra Bertelsmann Stiftung blir gevinsten for de neste 12 årene samlet anslått til 10 billioner norske kroner), men den tyske framgangen har også skjedd på ryggen av millioner av tyske arbeidere som har fått lavere lønn og dårligere arbeidsvilkår. En million er ansatt i firmaer som leier ut arbeidskraft, 7,4 millioner har minijobber hvor lønnen er rundt 3000 kroner måneden. De rike er blitt rikere og de fattige flere, også innad i Tyskland.

TYSKERNES HUNDREÅRIGE JAKT på varig fred kan ikke lykkes hvis landet bruker sin nærmest naturgitte makt til å dominere resten av kontinentet og skape større forskjeller hjemme. Det vil før eller siden utløse nok motstand til at freden trues. Polens statsminister, Donald Tusk, fortalte Angela Merkel så sent som i forrige uke at det er motstand mot den tyske dominansen i EU «overalt, og uten unntak».

Spøkelset rasler for mye.

Følg på twitter.com/svelle

Fem siste Fripenn-kommentarer fra Omdal:

• To dommer – én trist lærdom
• Skrift i tjæresand
• Flokkens viktige bølle
• Kjøpt og betalt av Jens?
• Er det trygt å lese VG?