I helga starter Bundesligaen 2014/2015. Her er Dagbladets tabelltips!

(Dagbladet:) Det er ti år siden tysk fotball traff bunnen i Portugal. En bunn som var full av gråstein.

Sammen med Latvia røk Rudi Völlers mannskap seiersløse ut av EMs gruppe D i 2004. I Champions League noen måneder før ble Bayern München og Stuttgart slått ut i åttendedelsfinalen. I UEFA-cupen var det ingen tyske lag som kom så langt en gang.

Klinsmann tenkte nytt

Så tok Jürgen Klinsmann og hans assistent Joachim Löw over landslaget. Klinsmann har selv brukt ordet «katastrofal» om den tyske EM-innsatsen i 2004. Ti år seinere er Tyskland ferske verdensmestere, og i fjor var det en heltysk finale i Champions League. Klinsmann er blant dem som har bidratt mest til å skape gullæraen, ifølge Bundesliga-ekspert Jan Åge Fjørtoft.

– Jürgen Klinsmann skapte en revolusjon med landslaget. Han ville tenke nytt, og så på alternativer til den spillestilen Tyskland hadde hatt suksess med. I samme skuff som Klinsmann finner vi Löw, som var Klinsmanns assistent, og som overtok etter VM i 2006. Han har klart å videreføre laget, og han har klart å holde på spillernes tillit, sier Fjørtoft.

Tøffe Sammer

I 2006 kom en annen tysk landslagshelt inn i fotballforbundet. Mathias Sammer fikk rollen som teknisk direktør, noe som blant annet ga ham ansvaret for utvikling av nasjonens framtidige fotballstjerner.

– Han har også vært viktig. Sammer sa: «Sånn skal det være. Og det vil få disse konsekvensene». Han er en tøffing som stiller krav og setter harde mål, men sånne personer trengs, sier Fjørtoft.

– I tillegg er det helt umulig å komme utenom Uli Hoeness. Tysk fotballs gudfar. Hans fingeravtrykk finnes overalt. Han har bygd opp Bayern München til å bli en gigant også utenfor Tyskland. Han er tøffingen som har fått igjennom ting. Den siste som må trekkes fram er presidenten i det tyske forbundet, Wolfgang Niersbach. Han har gått veien fra å være pressemann til å bli generalsekretær før han ble fotballpresident. En karismatisk leder, flink til å bygge broer og få folk med seg, forklarer Fjørtoft, som inntil nylig har vært fast ekspert i tysk TV.

Udramatisk gulltips

Fredag kveld startet den 52. Bundesliga-sesongen. Bayern München slo som ventet Wolfsburg foran 71.000 tilskuere. Allianz Arena var fullsatt i 2-1-seieren. Også det akkurat som ventet. Det er noe av det man kan holde mot denne rekordpopulære ligaen: Det er ikke så lett å bli overrasket.

– At Bayern München vinner lett, svarer den tidligere Werder Bremen-kapteinen Rune Bratseth når vi spør hvilke forventninger han har før premierehelga i Tyskland.

– Det er Bayern München, så kommer ingen. Så Borussia Dortmund. Deretter ingen. I sjiktet bak dem finner vi Schalke og Bayer Leverkusen, men der er det litt mer åpent, fastslår Jan Åge Fjørtoft.

– Hvis ikke Bayern vinner serien vil det være en kjempeoverraskelse. De har de største ressursene, de beste spillerne, en bred stall – og de kan få det de vil ha, fastslår den tidligere St. Pauli- og Frankfurt-forsvareren Tore Pedersen.

Sur Franz

Det var debatt rundt Bayern-trener Josep «Pep» Guardiolas stil i vår. Spanjolens mest prominente – og kanskje sterkeste – kritiker var  Bayern München-guden Franz Beckenbauer. I mars, da laget nettopp hadde spilt sin 50. seriekamp på rad uten tap, og var klare for kvartfinalen i Champions League etter å ha slått Arsenal, var det en misfornøyd «Der Kaiser» som snakket inn i nærmeste TV-kamera.

– Dette kommer til å ende med at vi likner på Barcelona, og at ingen vil se på oss. Vi risikerer å kjede supporterne. Spillerne får beskjed om å spille seg fram til mållinja. Hvis dette er dagens Bayern-filosofi, så vil vi kanskje få gledelige øyeblikk, men vi ender sannsynligvis opp med å spille som Barcelona. Og når vi faktisk kommer til motstanderens mållinje, vil vi starte om igjen, og slå ballen bakover igjen heller enn å score, sa Beckenbauer syrlig.

– Jeg ser det annerledes (enn Guardiola). Hvis vi kan skyte fra langt hold, spesielt hvis vi spiller foran et tettpakket forsvar, så må vi gjøre det. Det er en effektiv oppskrift, fortsatte Beckenbauer.

– Den debatten er kjedelig, sier Jan Åge Fjørtoft til Dagbladet.

– Peps lag spiller slik Peps lag skal. Han har titler å vise til, og historien har vist at stilen hans er virkningsfull. Den er fantastisk å se på sitt beste. Men det vi så på Allianz i april, da Bayern München møtte Real Madrid i semifinalen i Champions League (og vant 4-0), var at Real fant mottrekk. Slik er det med alle stiler som er rendyrket. Noen finner motsvar. Bayern vant ligaen og cupen i fjor, og de kom til semifinalen i Champions League, og det er ingenting som tyder på at de blir dårligere. I Robert Lewandowski har de hentet den spissen som kanskje passer deres system best i verden: Han er måltyv, men han kan også være et bindeledd som faller dypere for å bidra i oppspillsfasen.

– Hva betyr det når selveste Beckenbauer går ut på den måten?

– En skal huske at han ikke er en del av Bayern München som sådan. Han er ambassadør og legende, han er først i alt, og slike drypp vil komme med jevne mellomrom. Men kritikken hans har ikke fått gehør. Pep har en fantastisk status i klubben. Karl-Heinz Rummenigge (styreleder) uttalte nylig at Guardiola er som sendt fra himmelen. Det sier vel det meste.

Tre mrd. i overskudd

Det tyske flaggskipet har seilt langt siden sist. Bayern har gjort som flere av de engelske, og tilbrakt store deler av oppkjøringen i USA.
 
– De har også åpnet kontor på Manhattan, sier Fjørtoft.

Den tidligere Bundesliga-spissen tror dette blir det neste – at tyske lag gjør som de engelske, og markedsfører seg langt sterkere i Amerika og Asia.

Ikke det at de ikke er i penga fra før. I ti år på rad har Bundesliga-klubbene gått i pluss, samlet sett. I 2012/2013-sesongen var overskuddet på nær tre milliarder kroner.

– Det har litt mer fornuftige lønninger enn i mange andre land. Tyskerne bruker ikke penger de ikke har, og de er flinke til å holde budsjetter. Dessuten er det en enorm interesse. Det er stort sett alltid utsolgt og stor stemning. En fartsfylt liga, og det blir ofte mange mål. Jeg anbefaler alltid folk som ikke har sett Bundesliga, å ta seg en tur på kamp i Tyskland, sier Tore Pedersen.

Må bevise

Men heller ikke det tyske treet kan vokse inn i himmelen.

– De får jo en nedtur før eller siden, sånn er det alltid. Men Tyskland er et stort land, de har mange mennesker å ta av, og fotball er en stor idrett der, sier Pedersen videre.

– Og de unge jobber steinhardt for å bli gode. I England blir tenåringene superstjerner med en gang, mens det i Tyskland er litt hardere å slå seg fram. Du må bevise over tid at du har en plass i hierarkiet, og da begynner du i bunnen og jobber deg oppover. Noen ganger får jeg inntrykk av at engelske ungdommer kjøpes for 25 millioner pund, og er ganske fornøyd med å ha oppnådd akkurat det. I Tyskland ser du sjelden sånne overganger.

Rune Bratseth mener Tyskland nå får betalt for et talentarbeid som ble satt i system noen år før EM-fadesen i Portugal.

– De kom til finalen i VM 2002, men ellers skuffet de i både 98, 00 og 04. Derfor satte de i gang et målrettet, strukturert og ordentlig arbeid, spesielt på talentutviklingssida. Det som kanskje mangler, er forsvarsspillerne, sier Bratseth.

Spår kometstorm

– Hvordan skal de sørge for å holde seg på toppen i åra som kommer?

– Det ligger fast i den tyske sportsmentaliteten. Det er heller ikke første gang de ble verdensmestere. Det er et krav i det landet: Har du ikke vunnet VM, er du ingenting verdt, svarer Jan Åge Fjørtoft.

– Og de har hatt en produksjon av unge spillere som er helt eksepsjonell. Den stopper ikke med det første heller. Det er et hav av spillere som kommer opp, du finner en framtidig storstjerne i nesten hver klubb, sier Fjøra.

Han nevner noen av alternativene: Julian Brandt (18), Bayer Leverkusen. Maximilian Arnold (20), Wolfsburg. Levin Öztunali (18), Bayer Leverkusen. Lucas Scholl (18), Bayern München. Max Meyer (18), Schalke. Leon Goretzka (19), Schalke. Davie Selke (19), Werder Bremen.

– Og selv om de ikke helt klarte å følge opp etter at de ble verdensmestere sist (i 1990), så gjør dette grunnlaget av unge spillere at det er en forskjell nå. Philipp Lahm, Miroslav Klose og Per Mertesacker har gitt seg, men det står en kø av spillere klare til å ta plassene deres. Og vi skal huske at sentrale folk som Toni Kroos og Thomas Müller – som har vunnet alt, bortsett fra EM – bare er 24 år.

Rune Bratseth er enig med sin partner i Viasat:

– Det kan ofte være sånn at når ting går rett vei, så er du mindre våken for videreutvikling. Men hvis du ser på laget som ble verdensmester i 1990, så var det mange etablerte, voksne spillere i det laget. Nå kommer det stadig flere unge inn. Derfor har Tyskland alle muligheter til å dominere i lang tid framover.

• Sjekk Dagbladets tabelltips for Bundesliga-sesongen 2014/2015!