Siden serievinnercupen skiftet navn til Champions Leauge i 1992 har ingen lyktes i å forsvare en tittel. Det forteller mest om hvor jevnt det er i toppen av europeisk klubbfotball. Det er en “egen divisjon” for de aller ypperste. Noen få har tradisjon, kultur og ressurser til “alltid” å være med i turneringen, og nesten alltid være med til slutt. Det er all grunn til å tro at vi også denne sesongen får to lag som er vant til å vinne når pokalen skal hentes på Estadio da Luz.

Jeg tror to av disse fem klubbene kommer til å stå på hver sin halvdel i den finalen:

Bayern München

Vant denne turneringen for første gang i 1974, og har siden alltid vært blant favorittene. I fjor tok de fotballen enda et steg videre med måten de detroniserte Barcelona på i to semifinaler som ble oppvisning mer enn kamp. På en måte var det steget videre et steg på skrå, der de kombinerte de to vitkigste elementene fotball består av -ferdigheter og fysikk – på en måte som ble umulig å gardere seg mot. Forsøkte du å spille dem ut var de like gode til å holde på ball. Forsøkte du å kjempe dem ut av stilen løp de deg over ende. Det aller mest imponerende var hvor raskt de omstilte seg fra forsvar til angrep, og motsatt. De hadde alltid flere spillere enn motstander i begge ender av banen.

Nå har Pep Guardiola tatt over. Det skal justeres og tilpasses på noe som på mange måter virket perfekt. Det er et lite sjansespill. Det kan selvsagt ikke gå dårlig. Til det er stallen alt for gjennomsolid.

Likevel har jeg et forbehold før jeg våger tro 100% på dem. Omleggingen på den sentrale midtbanen, der nå kun en dyp spiller balanserer, og backene skal høyt i banen, har gjort dem sårbare for kontringer. Det jeg har sett denne sesongen har gitt meg en følelse av at de gir bort større rom bredt som motstander lettere enn i fjor kan utnytte.

Det kan bli momentet som hindrer dem i å bli historiske.

Barcelona

Enkelte hevder at katalanerne hadde en svak sesong i fjor. I så fall er det mange som kan ønske seg en svak sesong. Ligatittel og semifinale i CL er godt over godkjent hos de fleste.

Likevel. Det ble sesongen da særlig Bayern fant mottrekket til “tiki taka”. Det er lite krevende i teorien. Ha krefter nok til å få tak i ballen, og teknikk nok til å beholde den.  Dette var også sesongen da det for første gang var mulig å ane slitasje hos flere av de som har vunnet alt som kan vinnes de siste sesongene. Vi så det best og mest på Xavi, som i enkelte kamper for første gang var et steg etter-ikke foran- der ballen kom.

Det mest spennende er naturligvis om Tata Martino har evnet å ta tak i svakhetene vi så i fjor, evnen til å forsvare seg på defensiv dødball og på innlegg. Så langt er svaret tja. Senest mot Sevilla i helgen var det tilbake til gamle synder, og to baklengsmål, det ene etter en kontring.

På plussiden ser det ut til at de har blitt mer opptatt av kontringsspillet selv. Bortekampen mot Valencia ga scoringer etter overganger ingen andre kunne gjort bedre, og de vanlige baklengsmålene etter dødball.

Selv om Bayern grundig motbeviste påstanden i fjor sitter jeg fortsatt med følelsen at på en optimsal dag er det ingen motstandere som kan stå imot det offensive registeret. Den delen har ikke akkurat blitt svakere med Neymar.

Real Madrid

Som med Barcelona, en sesong mange omtaler som fiasko. Men tross alt en sesong der de ble cupmestere og var nær å nå finalen i CL. Kanskje hadde de også greid det uten den åpenbare “borgerkrigen” som utspilte seg i toppen. Jose Mourinho ble en stadig mer splittende leder, og fikk åpenbart en del av gruppa mot seg.

Carlo Ancelotti virker utad som den rake motsetningen, med sitt flegma og kontroll. Selv om han har vært tøff nok til å vrake Iker Casillas, et ikon i klubben, er det liten tvil om at det er en forent gruppe som tar fatt på den viktige gjenreisningen mot der de selv mener de hører hjemme-på toppen.

De har hentet talent som allerede er foredlet i Isco og Illaramendi, og en waliser, hvis overgang ikke akkurat har manglet oppmerksomhet gjennom sommeren. Jeg står på at Bale er en strålende spiller, men at jeg er usikker på om han kommer til å gjøre laget (mye) bedre. Han tar plassen primært fra di Maria, en av de viktigste brikkene offensivt.

Det er et stort minus at Xabi Alonso er skadet. Etter min mening er han katalysatoren i angrepsspillet, den som oftest starter det som tre eller fire trekk senere ender i scoring. Nå satser de på en midtbane uten Sami Khedira også, det betyr mindre fysikk. Det kan bli kostbart mot de beste, men “los blancos” kommer garantert til å ekstremt sterke.

Juventus

Italienerne ble to nummer for små mot Bayern i kvartfinalen i våres. Det trenger ikke gjenta seg. Trener Antonio Conte disponerer kanskje verdens beste bakre ledd, med hele stammen i det italienske landslaget.  Dette er spillere som er ekstremt gode en mot en, og etter hvert samspilte nok til å fungere som en enhet.

Likevel er min optimisme på lagets vegne begrunnet av endringene på topp. De har hatt gode spillere der fra før, men ikke spillere som har utgjort en forskjell mot de aller beste. Det har de selvasagt vært klar over. I sommer ble det gjort grep. Carlos Tevez har allerede slått til etter overgangen fra Manchester. Fernando Llorente har brukt noe lenger tid på å tilpasse seg. Jeg mener disse to har så mange individuelle egenskaper, og så ulike ferdigheter, at de har alle forutsetninger for å bli en duo som skal være i stand til å avgjøre selv den største klubbkamp i verden.

Mellom disse to leddene har de en blanding av arbeidshester, en ung Paul Pogba som tar nye steg hver uke – og Andrea Pirlo. Det er ingen andre i verden som er som Pirlo. Greit nok, det er spillere som er minst like gode, og definitivt spillere som er annerledes. Men det er ingen som forener fotball og rytmisk sportsgymnastikk bedre enn den trippende mannen rundt midtstreken. Tenk om han kunne få krone karrieren med en pokal eller to for klubb- og landslag i 2014.

Chelsea

Mesterne fra to år siden kan bli det samme igjen. De har samme stamme i laget som da de beseiret Bayern. Kontinuitetsbærerne er identiske, men de har fått påfyll framover på banen siden den gang av mange som kan avgjøre en tett fotballkamp med en liten dose magi når det trengs mest.

Fortsatt er det et mannskap som mot de aller beste må basere seg på en strategi der de kontrollerer kampen i stedet for å styre den. Det ligger ikke noe galt i det, og de har fått en manager som bedre enn de fleste vet nøyaktig hvordan det skal utføres.

Jose Mourinho har greid med andre klubber det han aldri greide med Chelsea. Han vet hvordan man vinner CL , bedre enn de aller fleste. Spørsmålet blir om han har raske nok ben bakover på banen til å greie det. De har stoppere som kan få problemer når ballen går hurtig. Samtidig viste supercupfinalen mot Bayern at de er i stand til å både forsvare seg-og kontre minst like fortjenestefullt som noen av Mourinhos tidligere klubber har hatt som varemerke.

Hva med Dortmund?

Dette er mine fem favoritter. Det er selvsagt ingen tilfeldighet at jeg tror de kommer fra de fire nasjonene jeg har nevnt. Det er ti år, og 18 finalister,  siden de har kommet fra andre land. Det betyr blant annet at jeg fortsatt mener at storsatsende PSG enda har et steg eller to på stigen å klatre.

Det betyr også at jeg tror dyktige Jürgen Klopp og hans sjarmerende Dortmund ikke gjentar suksessen fra i fjor, eller at de andre engelske lagene ikke har styrken til å gå hele veien.

Manchester United var fullt på høyde med Real Madrid over to kamper i vår, men de har ikke vært flinke på overgangsmarkedet. Og de har en manager som aldri har deltatt i turneringen. Det er en konkurranse for ringrever.

Er du enig eller uenig med meg i det?

Følg med forøvrig på Twitter under @Tjaernas.